etsirkus

Jeg holder på å klikke litt fortiden, jeg lengter sånn etter å ta bilder. Hele tiden! Jeg har så lyst, lyst og lyst, at jeg har gått amok med kameraet på iphonen. Helt ærlig, får det meg bare til å lengte enda mer etter kameraet mitt.

Jeg hadde planer om å virkelig være flink til å både ta bilder og blogge, nå som vi er på så god vei inn i det nye året. Dessverre er kameraet mitt hos doktoren, mens pc-en ikke rakk så langt før den tok kvelden. Det er veldig kjedelig med tanke på at jeg klør i fingrene etter å ta bilder. Jeg er stappfull av inspirasjon både på alle mulige områder, men har som dere kanskje skjønner litt problemer med å gjøre noe med det. Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves? Trenger bare tre doser tålmodighet og kanskje en ny hobby i mellomtiden.

Bildene er tatt og redigert med Iphone.

Som jeg har nevnt tidligere her på bloggen, har jeg lagt om kostholdet mitt til lavkarbo. For min del, som egentlig er tidenes godtemoms kan det av å til bli en utfordring når helga kommer og det står både godteri og chips på stuebordet (hurra for at jeg ikke pleier å være hjemme på lørdagskvelden.) Ok, det jeg egentlig vil frem til er at jeg har fått hekta på blåbær, bringebær og jordbær i fløte med splenda (kunstig søtning) på toppen. Som sagt er jeg egentlig en person som foretrekker en melkesjokolade sammen med ei skål sørlandschips og gjerne sammen med et glass cola på siden. Men etter  en stund uten søtsaker må jeg nesten si at dette er bedre. For det første er det mye sunnere, så for min del går det ikke på selvfølelsen etter jeg har spist dette, som kanskje er litt for ofte. For det andre smaker det helt fantastisk. Også er det jo så friskt! Yummi.

Jeg savner sommeren veldig nå. 

Nå har jeg i lang tid sittet her  på denne harde svarte stolen, som er plassert på kjøkkenet, og prøvd å få til en grei måte å starte innlegget på.  Å i løpet av denne tiden har jeg ikke kommet på noe mer originalt enn et hei eller hallo.

Uansett, i dag er det to grunner til at jeg blogger. 1 - Jeg har jo lovet at jeg skal bli bedre til det, så Hei, igjen. Eller noe. I dag har jeg ikke gjort noe fornuftig.  2 - Jeg vil takke dere for alle de fine tilbake meldingen jeg får, det varmer hjertet mitt! Jeg er kjempe takknemlig og dere er supre all sammen!  

Igjen, Takk ♥

I år har jeg sammen med flere fotobloggere (skal fikse link til alle sammen senere!) et prosjekt kalt 52 weeks. Jeg går ut i fra at de fleste vet hva det går ut på, men for dere som ikke vet, er det et prosjekt som går over 52 uker og hver uke er det et nytt tema vi skal fotografere til. Denne første uken skulle vi etterligne et cd-cover til en artist, noe jeg fort merket ikke var helt min greie, men her er i allefall resultatet. 

Modell: Helene Grini.

Jeg sleit med å finne cd-cover, så ga den oppgaven til modellen, som valgte et av Selena Gomez, hvis ikke dere ser det. Selv er jeg ikke helt sikker på hva jeg syns om resultatet, mener jeg feilet ganske hardt, samtidig som det ikke var så ille. Likevel klarte jeg ikke å få til de samm fargene, i tillegg til at lyset jeg brukte var alt for hardt. Leppene ble heller ikke så bra, hehehe. Håper iallefall på bedre resultater de neste ukene! Yey. 

Her kan dere se originalen! Valgte å ikke publisere det på siden av mitt bildet fordi jeg syns forskjellene ble for store. he-he.

Modell: Helene Grini 

Heihå og godt nytt år - på etterskudd. Håper alle dere fine hadde en super feiring, enten det var med gode venner eller småfulle forelde!  

På torsdag kjøpte jeg meg nytt objektiv, altså egentlig vil jeg jo ha et helt nytt kamera, men ettersom det har gått opp for meg at det kommer til å ta tid før jeg får spart opp til det, valgte jeg å invistere i et nytt objektiv! Nå slipper jeg i det minste å holde på med manuell fokus hele tiden. Ja, for om du ikke visste det er det ikke innebygd fokusmotor i verken kameraet mitt eller objektivet jeg bruker når jeg tar portrettbilder, som resulterte i at nittifem prosent av bildene mine ble uskarpe og helt ubrukelige. Så nå som jeg har invistert i et nytt objektiv med innebygd fokusmotor (!) som betyr at jeg ikke har den unskyldningen lenger. hurra, skal virkelig prøve å ta mange, mange bilder dette året, og helst fine! 

Litt testbilder. Eller, vi skulle egentlig ha en liten photoshoot, men været var faktisk grusomt. Det ser dere kanskje på håret til mamma? Thea skal forresten ha løpetid snart, håper hun får noen søte babyer ♥

Akkurat nå sitter jeg godt plantet i alt rotet mitt og prøver å fortelle meg selv hvor deilig det hadde vært å våkne opp til et ryddig rom i morgen. Likevel er det som at jeg sitter spikret fast i senga og ikke orker å gjøre noen ting. Jeg trenger rett og slett et hardt spark i rumpa. Jeg skal rydde, skalskalskal! Lover.

Det gikk nettopp opp for meg at jeg ikke har skrevet noe god jul innlegg til dere fine, og det er jeg nesten litt lei meg for. Derfor håper jeg dere kan ha ei fin romjulstid og kose dere masse. Jeg håper også at dere har hatt ei knall jul, med masse god mat og at dere har fått alt dere ønsket dere! Selv fikk jeg for det meste penger, men også gryter og andre typiske "flytte ut?"gaver - så nå har jeg tatt hintet og har allerede sett på leiligheter på nettet. Men altså, ja, det vet alle ikke kommer til å skje. Jeg har jo ikke jobb engang!

Her kan dere forresten se bilde av rotet mitt! Deler alt på twitter 

Den siste måneden har jeg lagt om kostholdet mitt. Jeg har gått fra å ha spist godteri flere ganger i uken til en strengere kostholdsplan uten sukker, poteter, brød og pasta. Ja, lavkarbo eller LCHF om du foretrekker å kalle det, det. Jeg kommer ikke til å legge om bloggen min til en blogg med slankepress og alt om kosthold, om noen tenker det. Men jeg har et par kilo på kroppen jeg mer en gjerne vil kvitte meg med - og ettersom jeg liker å både fotografere og lage mat, slo det meg en tanke som fortalte  at jeg kanskje kunne kombinere dette med bloggen, om jeg klarer å få maten til å se god ut samt ta fine bilder av den, er jo selvfølgelig et must, noe som kan bli en utfordring.

For noen uker siden lagde jeg lavkarbo iskrem, den var dritgod! Anbefaler alle uansett livsstil å prøve den. Du trenger: 1 dl kremfløte, 1 eggeplomme, Mørksjokolade 70%  og søtningsstoff. De to siste nevnte smaker du bare til hvordan du vil ha det.  Pisk fløten til krem i en bolle, og eggeplommen og søtningsstoff til eggidosis. Smelt sjokoladen, rør underveis. Bland alt sammen, så er det bare å sette den i frysen og røre hvert 15 minutt til den er stiv. Håper noen prøver,  den smaker himmelsk! 

Minner også om spørsmålsrunden jeg har, klikk her!

 Jeg syns det er litt vanskelig å blogge fortiden. Jeg klarer ikke å sette ord på noen ting. Verken på hvor fint det er at vi nærmer oss årets beste høytid med stormskritt, eller hvor stressende det er at jeg kun har to julegaver i boks og at lommeboka er så godt som tom.  Men det ordner seg for snille jenter, ikke sant?

Med tanke på at jeg har store problemer med å holde bloggen oppegående fortiden, tenkte jeg at en spørsmålsrunde passer perfekt. Jeg er ikke en veldig interessant person, men det er ikke mye av meg selv jeg deler her på bloggen heller.  Så nå kan du enten spørre om alt fra hvilken farge jeg foretrekker å ha på sokkene til hvor ofte jeg vasker gulvet. Spør litt, så kanskje jeg får liv i bloggen snart. Hurra for det!

Modell: Aurora Refstie

Har lenge vært usikker på om jeg skulle poste disse bildene eller ikke, men ettersom jeg har lovet å blogge mer, gjør jeg det! Personlig er jeg ikke særlig begeistret over noen av bildene, verken fokusen eller fargene er noe å skryte av. Likevel syns jeg jenta er fin og se på! 

Og en ting, skal svare på alle kommentarer så fort som mulig! Jeg er kjempestreig og burde egentlig bli satt i skammekroken. BEKLAGER!

Modell: Kristine Victoria Berglihn

Min fine Kristine og jeg planla og ta noen bilder i forrige uke. Dessverre fikk vi ikke tatt flere en fem bilder før det viste seg at det allerede hadde blitt alt for mørkt til å få fine bilder. Likevel, velger jeg å dele disse over. Jeg sier bare, håret! Jeg kan ikke legge skjul på at jeg gleder meg masse til å ta flere bilder med denne snuppa her! Håper bare så inderlig jeg klarer å spare til et nytt og bedre kamera snart! 

I kveld venter jeg tre søte jenter på besøk; Marilena, Fay kristine og Sara. VI skal kose oss masse på jenterommet - som forresten kan bli kjempte trangt - før vi tar turen til byen for å bruke resten av kvelden der. Kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til å komme meg ordentlig ut igjen, etter 3-4(?) edruhelger. hurraa!

Også en ting til, lover at jeg skal bli bedre til å oppdatere! Tror kanskje jeg har noen bilder jeg ikke har vist dere enda, og om ikke jeg har det, lover jeg at jeg snart skal tørke støv av kameraet for å bruke det!

I går skreiv jeg meg ut av skolen. Endelig, tenker jeg. Den tunge ryggsekken jeg har boret så alt for lenge, er allerede mye lettere. Og jeg føler jeg kan puste lettet ut. Endelig slipper jeg å tenke på skolearbeidet som ikke har gjort annet en å hvilt tungt på skuldrene mine.

Jeg føler meg lettet, og jeg skjønner at ting kommer til å gå fremover nå. Det har alltid vært et tent lys i mørket, men nå skinner det bare sterkere og sterkere, for hver dag som går! Jeg håper og tror det forsetter, noe jeg er glad for.

Jeg går ut av skolen med hevet hodet.  Jeg føler virkelig ikke jeg har noe ugjort. Nei, egentlig føler jeg meg helt ferdig med skole. Jeg sier ikke at jeg aldri kommer til å vende meg tilbake for å en gang ordne studiekompetanse. Men jeg er ferdig for denne gang, og det er et valg jeg er fornøyd med og vil gi meg selv et klapp på skulderen for.  I denne tiden har jeg lært masse. Blant annet at jeg ikke er et dårligere menneske fordi jeg er litt annerledes på noen områder. At det finnes ting som er viktigere en utdannelse og at det er mange veier å gå for å nå målene sine. Og til slutt, har jeg lært at det ikke alltid er noe som er riktig eller galt. For mange ville valget mitt vært helt på trynet - mens for meg er det, det eneste rette. Nå slapper jeg endelig av.

Jeg skreiv nettopp et innlegg om hvordan jeg har det fortiden, og jeg kan ærlig innrømme at jeg har hatt bedre dager, enn hvordan de siste har vært. Da jeg nærmet meg slutten på skildringen av hvordan jeg har opplevd den siste tiden, ble jeg rett og slett forbanna. Forbanna på meg selv, over hvor langt ned det går an å synke helt på egenhånd.

Greit nok, jeg har ikke hatt det særlig  bra fortiden. Jeg har perioder hvor jeg ikke klarer å se det positivet i noen ting og jeg vil helst legge meg under sengen, gjemme meg i skapet eller gå så langt inn i skogen at ikke en gang harepuser, elger eller rådyr finner meg.  Jeg tror at alle mennesker møter en periode i livet hvor ingenting smiler og motgangen du møter er hardere enn noen gang. Og ja, jeg innrømmer at jeg tror jeg befinner meg på det området hvor ting virker håpløst og umulig. På det området hvor man får lyster som å spikre seg fast i en vegg eller skylde seg ned i do. Som sagt, jeg er i den perioden i livet, men istedenfor sutre over hvor lite jeg gjør om dagene skal jeg prøve å gjøre noe med det. Jeg vil klarte meg oppover stigen på samme måte som blomster klatrer seg oppover gjerder, vegger og porter på sommeren. Ja, jeg vil blomstre.

Over til poenget. I det jeg skreiv og prøvde å gi andre forståelse over hvor vanskelig ting kan være, falt det et helt uventet ord ned i hodet mitt. Takknemlighet. Jeg tror det handler om å takke for alt man har, alltid. Uansett om man er helt elendig eller om du egentlig ikke kunne hatt det bedre.  Jeg følte meg plutselig som tidenes idiot som har latt meg lure av elendige og negative tanker som ikke vil annet en å ødelegge deg fra innsiden og ut. Jeg syntes plutselig kjempe synd på alle de fantastiske vennene mine som bare vil meg mitt beste - likevel har negativiteten som bosatte seg i hodet mitt dannet et bilde av dem, som sier at de ikke setter pris på meg og ikke vil ha noe med meg å gjøre. Noe som jeg innerst inne vet er feil, men likevel ikke klarer å tro på noe annet.

 Det å takke tror jeg er noe alle må øve seg på, men kanskje aller mest meg selv. Jeg må lære meg å se det positive tingene i livet, som egentlig står rett foran nesetippen på meg. Altså, jeg har verdens beste foreldre og tre søsken jeg ikke kan beskrive. Og for å være helt ærlig, tror jeg at jeg har et usedvanlig godt forhold til begge foreldrene mine, ja jeg kan snakke med dem om alt, tror jeg. Samtidig som å være et medlem av verdens beste familie har jeg venner som garantert er bedre en dine (haha). Og i det siste har jeg tenkt mye over at jeg faktisk er født, oppvokst og bor i et av verdens beste land. Hva har jeg gjort for å fortjene det? Jeg har kanskje ikke verdens kuleste klær, og jeg har ikke kameraet jeg ønsker meg,  jeg bor heller ikke i en villa med strandlinje i hagen. Men jeg har alt jeg trenger og mye mer i tillegg. Og nå, kjenner jeg en kjempe stor takknemlighet for alt jeg har i livet mitt.

Jeg sier ikke at alt blir bra hvis man takker, men jeg tror det blir lettere. Så, i dag vil jeg bare takke. Takke for alt jeg har. Takk til dere som leser, takk til alle som smiler til meg på gaten, takk til pappa som  har bedt for meg i alle år, takk til Jesus som hører på. Ja, takk  ♥

Ofte er ting enklere sagt enn gjort, også for min del. Den siste tiden har vært og er vanskelig. Jeg oppleverer ikke at verden smiler tilbake, når jeg legger alle krefter i å smile til den. Det er trist, umotiverende og forstyrrende når jeg prøver så godt jeg kan, uten å få noe igjen for det. 

Det eneste jeg vil, er å være normal, som alle andre. Jeg vil mestre det å stå opp om morgenen for å gå på skolen, lære nye nyttige ting som gjør meg til et klokere menneske. Det er en av mange ting jeg så å si ikke mestrer lengre. Misforstå meg rett, jeg har lyst - men det går ikke.

Det begynte tidlig dette skoleåret, eller rettere sagt egentlig i slutten av 2-klasse.  Jeg var virkelig ikke klar for det siste skoleåret. Likevel bestemte jeg meg for å prøve, noe jeg ikke klarte lenge -som resulterte i at jeg fikk fritak i alle fag, uten om mediefagene. I begynnelsen virket dette som om det var løsningen for meg. Endelig kunne noe fungere og alle var fornøyde. Vel, sånn er det ikke nå lengre.

Tanken på skole og skolearbeid sliter meg ut og ødelegger meg, litt etter litt. Alle tankene mine om skolen drar meg ned, langt ned og slipper ikke taket. Jeg takler det ikke lenger. I dag er en av de alt for mange dagene jeg ikke har kommet meg på skolen - igjen, ikke fordi at jeg ikke vil, men fordi jeg ikke klarer det. I det jeg våkner og vet jeg må gå til bussen om en times tid, kommer en intens hodepine samt en ufordragelig kvalme over meg. Ofte får jeg feber og vond mage i tillegg, for å ikke glemme at jeg begynner å svette i hendene. Dette fører til at jeg hopper til køys igjen for å så bli der resten av dagen.

Plagene mine stopper ikke å irritere meg her, når jeg våkner og skolen er over - kommer den dårlige samvittigheten over meg og trykker meg enda lenger ned i gjørma. Forteller meg hvor dårlig jeg er og hvor mye bedre jeg kunne vært. "Hvorfor er ikke du like god som alle andre, Benedikte?" og "Du vet at de tingene du sliter med, er ikke engang tanker hos andre folk?"

Misforstå meg rett, jeg prøver ikke å si at livet mitt ikke er verdt å leve. Sånn egentlig har jeg det ganske bra, jeg har gode venner og et trygt hjem. Jeg har mat og jeg har vann, jeg blir overøst med omsorg og kjærlighet fra de som står meg nær, men akkurat nå er jeg er jeg lei. Jeg er lei av å ikke få vise hvem jeg egentlig er. Lei av at noe som er en bagatell for andre er en pest og plage for meg. Lei av å være trist og lei.

 Jeg vil leve og jeg vil ha det bra. Jeg vil løpe over grønne enger og kose med kaniner og tamme tigere. Jeg vil ha blomsterkrans og en fin hvit kjole. Om kvelden vil jeg ligge å se på himmelen og danne meg egne stjernebilder. Jeg vil smile til verden og jeg vil få et smil igjen. Jeg har en tro og et håp på at en dag så skal livet smilet for alle.

 Til slutt vil jeg bare si tusen takk for alle de fine og oppmuntrende kommentarene jeg får! Det betyr mye mer en dere tror! Dere er skjønne ♥